En Norsk elgjakt historie

Jakt på elg i de store dype skoger har vært min favoritt hobbi for å komme meg vekk de siste ti årene. Jeg pleier å gå med min beste venn, John, og han gjør alltid mine jakt turer til et godt minne. Han er min favoritt jaktkammerat, og hver tur klarer vi å få med oss hjem minst en elg. Han kom med på jakta selv om han ikke kunne på grunn av hauger av arbeid på jobben.

Den første dagen i bakkene gikk vi og speidet, men lykken var ikke på vår side. Noen ganger kommer elgen streifende rundt og samles ikke alltid på samme sted. Vi ble slitne på slutten av dagen og bestemte oss for å slå leir tidlig for natta.Den neste dagen følte var vi full av ny energi og var temmelig optimistiske. John kokte noen egg, og vi hadde noen brødskiver med syltetøy til frokost. Kaffen han kokte varmet og gjorde oss klare til å gå.

Min første fiasko?

Nysnøen lå nesten 10 centimeter, men det dempet ikke lysten på en god jakt. Det var ganske uvanlig at det var så kaldt på denne tiden av året, men vi klarte å stampe oss gjennom snøen ganske uanstrengt. Ved middagstid var vi imidlertid utmattet og vi tok en pause under et stort tre. Jeg var skuffet over at jeg fremdeles ikke hadde sett noen elg streife omkring. Jeg begynte å lure på om det kanskje kunne bli min aller første jakt fiasko, men jeg nektet å gi opp.

Storelgen i sikte

Akkurat da jeg ønsket å hvile og lente meg på en trestamme, fikk jeg syn på noe brunt som beveget seg over på venstre siden et stykke foran. Jeg dyttet raskt til John og vi måtte myse med øynene for å se klarere. For et syn, elgen begynte å snøfte og skrapet med kloven i snøen. Vi la geværet i posisjon umiddelbart, og prøvde å krype så nære som vi kunne med baby trinn slik at vi skulle virke så usynlig som mulig for elgen. Vi ønsket ikke å tiltrekke oss noen oppmerksomhet i det hele tatt.

Til slutt da jeg kom rundt to hundre meter unna, så jeg en svær mørk brun elg. Jeg prøvde å gjemme meg bak buskene og mistet nesten pusten. Elgen så ikke ut til å røre seg fra stillingen sin. I det øyeblikket jeg rettet min rifle klar til å skyte, så jeg over til John, og han indikerte at han også var klar. Vi skjøt begge samtidig på elgen, og at den store tøffe elgen gikk ned som om han hadde fått et hjerteinfarkt. Resten av elgene løp bort så fort som lynet.

Den var stor

Vi ventet en stund på skjulestedet bak buskene for å sikre oss at vi ikke skulle bli angrepet. Etter noen minutter gikk vi bort for å se på jakt trofeet vårt. Vi så den var stor. Det ville være umulig å slepe den med oss tilbake til leiren vår, og enda mindre til pickuppen. John passet på elgen mens jeg gikk tilbake til leiren for å bringe vår jakt kamerater, min Mobile Vinsj og Canada pulken som jeg har brukt i årevis. Det var nesten mørkt da jeg kom tilbake til John. Vi grasiøst brukte en nærliggende trestamme til å feste vår Mobile Vinsj, og heiset opp den svære elgen og løftet den til min Canada Skogs Pulk. Det var en utrolig følelse da vi fikk den på pulken foran meg.

En euforisk følelse

Da jeg kjørte pickupen med elgen pÃ¥ slep bak oss pÃ¥ min Canada Skogs Pulk, fikk jeg en dyp prestasjons euforisk følelse som mange ikke-jegere aldri kan forstÃ¥. Det er som Ã¥ nÃ¥ toppen av Mount Everest. For en fantastisk prestasjons følelse. I øyeblikket vi nÃ¥dde leiren tok vi noen øl, og vi hadde en flott feiring over bÃ¥let. Det ble faktisk en jakt jeg aldri vil glemme.