Akkurat da jeg ønsket å hvile og lente meg på en trestamme, fikk jeg syn på noe brunt som beveget seg over på venstre siden et stykke foran. Jeg dyttet raskt til John og vi måtte myse med øynene for å se klarere. For et syn, elgen begynte å snøfte og skrapet med kloven i snøen.
Vi la geværet i posisjon umiddelbart, og prøvde å krype så nære som vi kunne med baby trinn slik at vi skulle virke så usynlig som mulig for elgen. Vi ønsket ikke å tiltrekke oss noen oppmerksomhet i det hele tatt.
Til slutt da jeg kom rundt to hundre meter unna, så jeg en svær mørk brun elg. Jeg prøvde å gjemme meg bak buskene og mistet nesten pusten. Elgen så ikke ut til å røre seg fra stillingen sin. I det øyeblikket jeg rettet min rifle klar til å skyte, så jeg over til John, og han indikerte at han også var klar. Vi skjøt begge samtidig på elgen, og at den store tøffe elgen gikk ned som om han hadde fått et hjerteinfarkt. Resten av elgene løp bort så fort som lynet.
