Det var en kald, klar morgen i begynnelsen av oktober da jeg stod ved vinduet og stirret ut over den nakne hagen. Jordene hadde allerede begynt å farge seg gullbrune, og luften var mettet med den karakteristiske duften av høst – et hint av fuktig jord og tørket gress. Jeg hadde lenge drømt om å oppleve jakten på hjort i de mytiske skogene i Telemark, kjent for sine dramatiske landskap og rike dyreliv. Og nå, etter uker med planlegging og forberedelser, var dagen endelig kommet.
Jeg pakket ryggsekken min nøye: termoklær, et godt par vattsko, en kikkert, kart over området, og ikke minst geværet som hadde vært med meg på flere jakter enn jeg kunne huske. I tillegg hadde jeg med meg en liten bønnebok. Det var tradisjon i familien å si en kort bønn før jakten startet, en gest som symboliserte både respekt for naturen og takknemlighet for muligheten til å være del av dette økosystemet.
Dagen før avgangen hadde jeg møtt opp med Per, en lokal jeger som jeg hadde knyttet kontakt med gjennom en felles bekjent. Han var en erfaren mann med rynker rundt øynene som fortalte historier om mange år i skogen. "Vi skal opp på et område der det har vært god aktivitet," sa han mens han studerte kartet. "Men husk, det handler ikke bare om å skyte. Det handler om å føle deg som en del av naturen." Hans ord satte en dypere tone for hva denne jakten skulle bli – mer enn bare jakten på bytte, men en reise inn i Telemarks skogkladde sjel.
Da jeg satt meg bak rattet og kjørte mot Telemark, følte jeg en blanding av spenning og ro. Skogene jeg skulle gå inn i, var både ukjente og tiltrekkende. De første solstrålene brøt gjennom tåken som lå tungt over dalene, og jeg visste at dette var begynnelsen på noe spesielt.
Et møte med naturas herlighet
Etter en times kjøring fra hjemstedet mitt, ankom jeg jaktområdet i nærheten av Rauland – en del av Telemarks fjellrike landskap preget av dype daler, kupert terreng og skogkledde høyder. Da jeg parkerte bilen ved foten av en sti som ledet inn i skogen, ble jeg møtt av en kulde som gjorde pusten synlig i luften. Jeg trakk pusten dypt og lukket øynene et øyeblikk. Den friske luften var fylt av en unik blanding av bark, mos og våte blader. Alt rundt meg virket levende og pulserende, selv om stillheten var dominerende.
Per sto ved siden av meg, iført grønne jakkesett og en lue som skjulte hans gråsprutte hår. Han pekte mot et fjelltopp som tornet seg opp i det fjerne. "Der oppe er det vi skal befinne oss," sa han med en stemme som var både bestemt og rolige. "Skogen der er hjem for både elg og hjort. Men det krever tid og tålmodighet å finne dem."
Vi startet vår tur langs en smal sti som snodde seg mellom høye furutrær og tette busker. Markene under føttene var myke og fuktige etter natten regn, og jeg måtte passe på hvor jeg satte hvert skritt. Lyden av våre sko som knasjet mot løv og småkvister var det eneste som brøt stillheten. Etter noen minutter stoppet Per plutselig og holdt opp hånden. Han signaliserte til meg å bli stille. Jeg lyttet intensivt og hørte en svak rustling i undervegetasjonen. Bevegelser. Vi stod helt stille, og etter et øyeblikk så jeg en skikkelse som glapp mellom trærne. Det var en ung hjort, elegant og forsiktig, som snudde hodet sitt mot oss. Øynene hans reflekterte den svake sollyset som filterte ned gjennom grenene.
"Se hvordan den holder seg i skyggen," hvisket Per. "De vet hvordan de skal holde seg usynlige."
Jeg nikket fascinert. Hvert trekk ved hjorten var en del av et større bilde – et vitnesbyrd om hvordan naturen hadde forme dyrene til å overleve i disse vanskelige miljøene. Etter at hjorten hadde forsvunnet ut av synsfeltet, fortsatte vi videre. Landskapet forandret seg gradvis. Furuene ble erstattet av grantrær, og markene ble jevnere. Så langt jeg kunne se, strakte skogen seg i alle retninger, som en uendelig grønn matte.
Underveis fortalte Per historier om jakten i disse områdene. Han fortalte om gamle jaktoverleveringer og hvordan landskapet hadde endret seg over årene. Han pekte også på spor etter dyrearter – et avtrykk fra en hare her, en revs klør der – som alle ga et innblikk i det komplekse samspillet mellom dyrene i området.
Etter en time stoppet vi ved en liten åpning i skogen. Fra denne posisjonen kunne vi se nedover en dal som var fylt med gulnede løvtrær. "Her blir vi litt," sa Per. "Dette er et godt sted å vente."
Mens vi satt der, følte jeg meg stadig mer forbundet med landskapet rundt meg. Stillheten var ikke lengre tom, men full av liv – et sus av vinden i trærne, et ensomt kall fra en fugl i det fjerne, og den konstante følelsen av at noe stort og levende eksisterte rundt meg. Det var ikke bare jakten jeg var ute etter; det var opplevelsen av å være en del av denne verdenen.
Jakten tar form
Stillheten i dalen ble brutt av et svakt, men tydelig lyd: en grein som knakk. Jeg reiste meg langsomt, forsiktig for ikke å avsløre vår posisjon. Per signaliserte meg med et lite håndgrep å holde meg lav. Han løftet kikkerten sin og pekte mot en gruppe trær i dalen under oss. Der, halvveis skjult bak en gruppe busker, kunne jeg skimte en stor skikkelse. Det var en eldgammel hjort med et imponerende gevir som stod i kontrast mot de nakne grenene rundt ham. Pusten min stanset, og jeg følte et lite stikk av adrenaliner i brystet.
"Vent," hvisket Per nesten uhørbart. "La ham bli trygg."
Jeg fulgte instruksjonene hans nøye. Vi satt der i flere minutter, og jeg brukte tiden til å observere hjorten. Han beveget seg med en slags rolig autoritet, som om han var helt klar over sin posisjon som hersker i denne delen av skogen. Hans øyne speilte omhyggelig alt som skjedde rundt ham, og jeg kunne se hvordan han snuste lett i luften for å registrere eventuelle farer.
Så, uten advarsel, beveget han seg oppover bakken mot vår posisjon. Hjertet mitt banket hardt, og jeg følte en blanding av opphisselse og nervøsitet. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på.
"Nå," sa Per, og hans stemme var like rolig som før.
Jeg løftet geværet forsiktig og tok sikte. Jeg hadde allerede valgt ut mitt skuddfelt – en klar linje gjennom trærne som ville gi meg et rent skudd. Men i stedet for å skyte umiddelbart, tok jeg et øyeblikk for å tenke. Jeg husket Pers ord: "Det handler ikke bare om å skyte." Jeg ønsket å respektere denne jakten, å gjøre den riktig.
Hjorten stanset plutselig, som om han hadde følt at noe var galt. Han løftet hodet sitt og så direkte mot oss. Jeg holdt pusten. For et øyeblikk føltes det som om hele verden stod stille. Så, med en siste tanke på at dette var en del av naturens balanse, trykket jeg avtrekkeren.
Lydene ekkoet gjennom dalen, og hjorten falt til bakken. Jeg svelget tungt, og følte en storm av følelser: stolthet, lettelse, men også en dyp respekt for det som nettopp hadde skjedd. Per laget seg opp og lagde et lite nik. "Bra gjort," sa han. "Du gjorde det raskt og respektfullt."
Refleksjon og takknemlighet
Etter at hjorten var felt, tok vi oss tid til å sette oss på bakken og ta i oss øyeblikket. Per tok frem en liten flaske med varm te, som han delte med meg. Mens vi satt der, følte jeg hvordan spenningen gradvis forsvant, og igjen overtatt av en dyp takknemlighet. "Husk," sa Per, "at dette ikke bare er din seier. Det er også en gave fra naturen." Han hadde rett. Jakten var ikke bare om å vinne over et dyr, men om å akseptere rollen som en del av et større økosystem.
Vi festet vår Portable Winch i en HS X-SLED og dro dyret til bilen.
Mens vi forberedte oss på å transportere hjorten tilbake til bilen, tenkte jeg på de timer jeg hadde tilbrakt i Telemarks majestetiske landskap. Naturen hadde lært meg å være tålmodig, å respektere dens lover, og å verdsette hver øyeblikk. Jeg visste at denne jakten ikke bare var en opplevelse – den var en leksjon jeg aldri ville glemme.
